På vinteren går vi liksom i dvale. Ingenting skjer, spesielt ikke i helgene, vinterferien og påskeferien...
Slik betegnes tida for mange av oss som elsker vinteren og skikjøringens gleder. Mange av vennene våre vil oppleve at de ikke ser oss, skolen melder om høyere fravær når det regner og sludder i byn og telefonselgere opplever å få beskjed om at den du ringer befinner seg i et område uten dekning. Hva har skjedd. Har vi gått i dvale? Ja, jeg velger å kalle det dvale. Dvale fra det vante urbane livet i byen. Fra det stressende tidsjaget som pusher deg hele veien. Fra det livet som gir lite eller ingeting å fortelle til barnebarn om 60 år. For det er vel ikke her vi ønsker å være når det er vinter og fjellet roper på oss?
Ok, det vil kanskje være drøyt å kalle det å gå i dvale når en svetter seg til toppen av et fjell på 1700 høgdemeter, eller setter et godt stavtak for så å droppe ned den skrenten du drømte om i hele fjor vinter. Eller når du lar kompissen sette utfor først for så å gi alt for å ta han igjen før du når bunnen.
For min del handler vinteren om det å være i snøen. Det handler ikke om å få til de villeste tricksa, ha de beste skia eller å ha flest skidager når du tipper juni og har gått opp en buksestørrelse pga for kraftige lår. Det handler om å gå i dvale fra det vanlige livet og oppleve vinteren som frihet, spenning, glede og tilfredsstillelse.
"Hvor er du for tida. Jeg ser deg jo aldri, verken på byen, trening eller msn. Har du gått i dvale eller?"
De skulle bare visst...
(Innlegg i friflyt.no sin skrivekonkurranse med tema vinter)